Minoritetsstress
“It has been shown conclusively that LGBT individuals have higher than expected rates of psychiatric disorders, and once their rights and equality are recognized these rates start to drop.”
Selv om de av oss som opplever kjønnsinkongruens rapporterer å leve gode liv, kan det være fint å være bevisst på at personer som med sin kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk bryter med samfunnets forventninger, også kan oppleve en form for ekstra belastning som påvirker mange marginaliserte grupper i samfunnet.
Minoritetsstress kan forklares som den ekstra belastningen en person utsettes for fordi hen tilhører en stigmatisert minoritet. Det er en gjentatt belastning som kan komme i små eller store “drypp”. De kommer uforvarende ved å vokse opp og leve i et samfunn der en blir møtt med negative holdninger til den man er, eller med at omgivelsene ikke er tilrettelagt for at du kan inkluderes uten hindringer eller usikkerhet.
Det kan dreie seg om for eksempel situasjoner der offentlige tjenester, språk og det offentlige rom ikke er tilpasset den en er, og dermed gir en opplevelse av å ikke ha en akseptert plass i samfunnet. Det kan være manglende forståelse, støtte, tilgang til samfunnsgoder eller diskrimineringsvern. Og det kan være alt fra små hint om at man “forstyrrer” i hverdagen, ikke aksepteres eller bare ikke passer inn - til alvorlig hets og fysisk vold.
Økt årvåkenhet og internalisert skam
Når en person opplever slike små og store belastninger over tid, både personlig og gjennom fortellinger i media om personer som dem selv, vil det føre til en økt årvåkenhet og redsel.
Det å stadig bli utsatt for negative fortellinger, holdninger eller opplevelser om den slags person du er eller den slags følelser du har, fører videre ofte til en form for internalisert skam, som kan gå hånd i hånd med minoritetsstress. Det er ikke alltid man selv er bevisst på denne skammen. Dette kan gi seg uttrykk i negativt selvbilde, angst, sinne og liknende. Slik skam kan også føre til at man reagerer negativt på andre som likner på en selv, spesielt dersom de oppleves som ekstra synlige eller annerledes - fordi det trigger en form for redsel for egen annerledeshet, som man da jobber for å minimere.
Forklarer dårligere psykisk helse
Minoritetsstress kan forklare hvorfor minoriteter ofte har dårligere psykisk og fysisk helse enn majoritetsbefolkningen. Det å tilhøre en kjønnsminoritet fører ikke i seg selv til psykiske eller fysiske problemer og er heller ikke forårsaket av dem. Men transpersoner kan få dårligere helse av å internalisere negative beskjeder fra omverdenen, å bli utsatt for gjentatt avvisning, motstand eller mer alvorlig traumatisering, å bære på en generell underliggende årvåkenhet og frykt for negative reaksjoner, eller, i møte med hjelpesektoren: å bli avvist, neglisjert eller møtt med manglende forståelse.
Eksempler på minoritetsstress
Minoritetsstress i denne sammenhengen er den kombinerte vekten av trans- og/eller homofobi som en person kan oppleve i løpet av livet, og omfatter alt fra tilsynelatende små hendelser av motstand i hverdagen som (ofte uforvarende) stiller spørsmål ved eller undergraver personens identitet til grov vold, hets på gata, til mangelfullt diskrimineringsvern for eksempel.
Dette kan forsterkes i møte med hjelpetjenester, som for eksempel i møte med helsepersonell. Mange homofile menn forteller for eksempel om helsepersonell som de opplever har et nedlatende holdning eller ensidig fokus på seksuell risikoadferd, og ikke spør om det de oppsøkte helsevesenet for, eller ikke spør pasienten hva slags kunnskap de allerede har eller hvilken informasjon de trenger.
Mange transpersoner forteller om opplevelser der de blir sett på som et objekt som kan diskuteres, granskes, stilles i tvil eller vurderes i møte med helsevesenet. Mange erfarer også inkonsekvent eller feil bruk av personnavn og pronomen, eller et språk som på andre måter benekter deres kjønnsidentitet, eller sår tvil om den de er. Pasienter møter også kjønnsstereotypiske holdninger eller forventninger hos helsepersonell, eller helsepersonell som ikke ønsker å hjelpe fordi de i utgangspunktet mangler kunnskap. Slike erfaringer legger seg oppå negative erfaringer ellers i livet og i samfunnet. Det er selvfølgelig ikke slik at man alltid har disse opplevelsene, men det er utbredt nok til at mange har utviklet redsel, unnvikelse eller mistillit i møte med helsevesenet.
Kryssidentitet (interseksjonalitet): når man tilhører flere stigmatiserte minoriteter på likt.
Når man tilhører flere stigmatiserte minoriteter, vil man være ekstra utsatt for minoritetsstress. De av oss som er mørk i huden med foreldre som har innvandret for eksempel fra et afrikansk land, og opplever kjønnsinkongruens, kan oppleve flere ting som bidrar samtidig:
Personen kan mangle støtte som transperson i familiens innvandrermiljø, og oppleve ulike former for rasisme i det skeive norske miljøet
Personen kan oppleve å være mer synlig som transperson, på grunn av sin samtidige synlighet som mørkhudet person, og vice versa - og dermed være mer utsatt for åpen hets
Personen kan oppleve at hjelpetjenester ikke vet hvordan de skal håndtere den ene eller andre av identitetene, eller fordommer og stereotypier om hvem de eller deres familie er
De av oss som har kjønnsinkongruens og har en funksjonsnedsettelse og for eksempel er hjelpetrengende, kan oppleve for eksempel:
Å være ekstra synlige og utsatte for hets på grunn av to synlige minoritetsstatuser samtidig
Å bli avvist av hjelpere når det kommer til kjønnsopplevelsen eller behov for hjelp til å uttrykke den, eller være så redd for slik avvisning at de ikke tør å være åpne
Å ikke få tilgang til kjønnsbekreftende behandling fordi helsetjenesten ikke tar opplevelsen på alvor, ikke regner deg som samtykkekompetent, eller ikke tenker du har nok eller riktig livserfaring til å vite hva du snakker om
Personer med flere minoritetsidentiteter kan for eksempel søke støtte og nettverk i organisasjoner som er til for personer med liknende bakgrunn som dem, slik som Skeiv Verden, Garmeres, Skeivt kristent nettverk, Unge funksjonshemmede, eller noen av de andre organisasjonene vi linker til på våre ressurssider.
Bevisste hjelpere
De av oss som er nærstående, hjelpere og helsepersonell, bør reflektere over hva det innebærer å oppleve minoritetsstress, og hvilke privilegier vi sannsynligvis selv har om vi ikke opplever denne typen belastninger. Det er også viktig å innta en åpen og lyttende holdning, unngå i størst mulig grad å legge føringer og antakelser på den andre (gjennom å være bevisst, søke kunnskap, og være åpne og lyttende) - og være villig til å tilpasse eget språk til den andres ønsker, for at den som opplever disse tingene skal tørre og orke å åpne seg om hva de trenger.
Forskning viser at støttende omsorgspersoner, og tilretteleggelse i samfunnet (gjennom lovverk, rettigheter og tilgang til ressurser som kompetente helsetjenester), minimerer den type uhelse som kommer fra minoritetsstress.
Les mer her: https://snl.no/minoritetsstress
